Gulvet

Jeg sitter her. På gulvet. Og skriver. Folk går forbi i hodet mitt, som de har gjort alle de andre gangene. Hva gjør hun der, hvorfor sitter hun på gulvet, er hun syk, har det hendt noe, så rar hun er. Noen må sitte her også. På gulvet. Enkelte synes ikke gulvet er bra nok. Men hva er egentlig bra nok? Må det ha en feilfri overflate? For gulvet trenger også noen.

Jeg blir sittende her, på gulvet, alene,

helt til verden er et mindre skremmende sted å være. Til jeg kan sense stjernene midt på lyse dagen. Til solen bleker håret mitt og vinden rusker med det. Til Danny synger om den lokale puben og sykehuset og blåmerkene mine. Til jeg danser helhjertet mens jeg pusser tennene. Til jeg lever på ordentlig.

For det kan bare være så og så lenge til fuglene kommer tilbake igjen. Uansett.