"And over my shoulder as I walk away, I see you give that look; goodbye. I still see that look in your eye." (The Cure)

Nå er regnet her, det tordner til og med, men jeg forestiller meg at det alltid er sol hos deg og dine, dere andre. Jeg vet bedre, men bitre følelser sniker seg inn og tar over. Og når man ikke kan kontrollere seg selv engang, hva faen gjør man her i det hele tatt? 

Men det var jeg som ledet og du som fulgte og jeg nekter å krype etter deg nå. Kall meg stolt, det er det jeg er, men jeg er faen ikke svak. 

Nå er det få ord og tause blikk, prøv deg på et smil og se i bakken etterpå. Jeg har da annet å smile for, har jeg ikke? Jeg har ALT å smile for, så hvorfor er det så jævla vanskelig? 

Disse skoene burde vært på museum, for de gikk ved siden av deg en gang, og slik blir det aldri igjen. Det, vi, er historie. 

Jeg studerer språk, fordi jeg aldri fant de rette ordene å si. Jeg studerer samfunnet, fordi det er det eneste jeg kan se deg og meg "sammen" i. 

Det er for sent å ringe når jeg er borte.