Skuldrene er så stive. Ikke skuldrene; skuldrene er skjelett, bein, knokler; men musklene, huden, kjøttet til venstre og høyre for halsen min. Prøver å slappe av, men det hjelper lite.
Har "lol" på håndleddet, på et fargerikt og vakkert armbånd fra BHF, men jeg ler ikke. Sitter med hendene i fanget og ser kjekke menn inn i øynene. Leser følelsene deres som en åpen bok, men klarer ikke å gjenfortelle, oppsummere eller beskrive. Det er så vanskelig å finne frem ord; jeg har dem i lommene, men må lete så lenge, kanskje er de i den andre shortsen, den i skapet / må lete så lenge / blir sliten. Mennene går fra meg, men jeg ser dem fortsatt, som en sky.
Vet ikke om jeg er løven eller lammet, vil ikke være noen av delene - sånn rent symbolsk altså - men vil være elsket, vil være elskbar. Og jeg blir glad når sauene møter blikket mitt. Når de ser på hverandre.
Kjører bil, 5-10-15-20-30-40-50-60-70 kilometer i timen, 1.-2.-3.-4. gir, eller setter den i fri, for jeg ER fri.
Synger rundt pappa og gir han klem mens han står lent over kjøkkenbenken, hjelper han å ha på det nye smykket.
Leser høyt og leser stille. Synger med Danny og synger med Taylor.
Er våken tidlig og er våken sent.
/ lever / nå /
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar