"I'm like a bottle of pain. Miss Matter, you had her, now she's going away." (TPR)

Jeg trodde jeg var i byen 

ved parken og trærne, 

men fant meg selv hjemme 

på badegulvet. 

(Det er tryggere her inne,

men sikkerheten gir mindre

luft.)

Det er som om jeg ligger i en åpen grav, usikker på om jeg noen gang kommer meg opp. Hvordan skal jeg klare det? Jeg når jo ikke opp, er altfor langt nede. Dessuten er jeg liten og tung, og hul og full samtidig. Prøver å hoppe og få tak i kanten øverst, prøver å klatre ved å sitte i luften med støtte fra "veggene" og kravle opp. Faller. Ingen blomster der nede. Ser solen gå ned, ser flaggermus, sitter i hjørnet med beina som skjold, venter på redning, venter på liv, venter på død. Stillheten er høylytt. Jeg ser meg selv i søvne. Jeg dør. 

Noen trenger blodet mitt eller cellene mine, og de burde få dem, for jeg lever jo ikke likevel, og jeg unner gode mennesker alt godt, mener hvertfall at jeg gjør det i teorien. Jeg går hvileløst omkring på broa og finner veier opp til takene i sentrum. Jeg har usynlighetskappe på og venter på bussen; jeg har tomt batteri men snakker i telefonen; jeg balanserer i veikanten og om morgenen våkner jeg med gråstein i hodet på ca. 5 kg. Kanskje det er en venn i speilet i dag.