it's always have and never hold / you've begun to feel like home / what's mine is yours to leave or take...

 

Når alt kommer til alt, er hvordan hjertet verket og hvordan sommerfuglene kriblet, det eneste man husker. Og jeg tror det er det som betyr noe. Det triste er, kanskje ingenting egentlig betyr noe. Det er jo slik det føles. For Big Bang skapte universet, og en dag skjer Big Bang på nytt, bare at denne gangen utsletter den istedenfor å opprette. Men hvis ingenting betyr noe, betyr jo alt noe.

Og det er ikke greit å måtte forbrede seg på å miste noen man elsker, jeg har ikke engang plass til å telle på to hender de jeg aldri får tilbake. Men det er slik verden går rundt. Og selv hvor vondt det er så kan man ikke stanse det fra å skje. Vi kan ikke forhindre andre verdenskrig nå, det er for sent, men vi kan da reagere og føle og arbeide for at den tredje aldri bryter ut.

Jeg besøkte min kjære farmor i dag. Hun og pusen har bodd adskilt fra mannen hun har vært gift med i 60 år i én måned. Jeg kan bare forestille meg hvordan det føles! For mamma virker det som om det var i går at jeg labbet rundt i bleier, men for meg er disse 17 årene evigheten. Jeg kjenner ikke til annet, og likevel føler jeg meg yngre enn andre på min alder, jeg føler meg mer som om jeg er 15, og følelsesmessig og tankemessig har jeg kanskje vært 30 en stund.

Hun så gamlere ut enn sist jeg besøkte henne. Hun fikk oss til å le som vanlig, med de kjappe Nordlands-kommentarene sine, det er nemlig fra den siden av familien jeg har det fra, men jeg ser hva som befinner seg bak fasader. Jeg har utforsket mange gamle slott og selv om jeg aldri vært alene i en grotte, kan jeg tenke meg til hvordan det føles.

Mye kan skje på et par uker. Mange tårer renner når ingen ser, mange netter får man ikke sove selv om man vet at kanskje en tredjedel av verden gjør det. Og farfar, han gråter også, jeg tror han har gjort det i mange år uten at noen har sett det, jeg vet det. Han stiller også spørsmålstegn til hvorfor livet hans ble som det ble, for på tross av all kjærligheten han har skapt har han også møtt masse sorg. Men han har alltid fortsatt å kjempe, han har aldri hoppet fra båten med steiner i lomma, og han lot aldri være å dra på fisketur på sine yngre dager.

Men tenk hvor fælt det er for dem. Farfar har alzheimers, og vet ikke nøyaktig hvor lenge han har vært borte. Men han vet at noe skjer, han vet at ting er annerledes nå, og min frykt er at det kommer til å være slik lenge. I dag klarte han knapt å stå oppreist, fordi pleierne måtte dope han ned. Hva hvis begge dør av sorg? For det har skjedd før, og har dere noengang sett en sørgende brunbjørn? Eller noe abstrakt som møter vinteren uten å være forbredt? De er ikke som den organismen som ligger i årelang dvale på Nordpolen og så stikker hodet frem og nyter solstrålene. Han vet at kona ikke er der med ham. De fleste mener at det er best at han blir der, og jeg er faktisk ikke dum, jeg klarer å tenke meg til hvorfor det selv, men man kan ikke la være å føle at man har forlatt noen. Og man forlater ikke noen som ligger nede - man hjelper dem opp igjen.

Han vil bare hjem.

Og det lærte jeg bare få år etter fødselen;
hjemmet er hvor hjertet er.