=vingeslag==

Jeg er desperat. Det føles som om jeg mister kontrollen. Jeg dras mer og mer mot alt som kan få meg til å glemme smerten. Jeg funderer og planlegger ting som ikke er bra, egentlig, men som kjennes ut som om en slags lindring når man tenker på dem, som å dra til byen og kjøpe piller, eller drikke og balansere på rekkverket til en eller annen bro.

Jeg vil være så fri som jeg egentlig er... Jeg vil si fuck you til alle på skolen og male bygningen svart, jeg vil skrive bøker som folk liker, bo på et loft med utsikt over byen og et golv som ikke knirker, jeg vil kjøpe klær for 20 000 kr, jeg vil gi mat til de på gaten, jeg vil jobbe som noe "coolt" noe, jeg vil redde skadede fugler og slippe dem fri, jeg vil kjøre i 80 kilometer i timen for 60 er ikke nok, jeg vil kaste appelsiner i hodet på folk og jeg vil svømme i elven. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare gjør noe av det, jeg synes jeg er dum selv, men det er som om jeg ikke hører hjemme noe sted, som om jeg ikke kan gjøre noe av dette fordi jeg er meg. 

Jeg kan ikke lenger sette ord på hva jeg føler når jeg hører trekkfuglene for første gang om våren; jeg orker ikke å gå ut, fordi snøen minner meg om all varmen i hjertene som bare ble kalde; og kulden dreper. Fuglene dør, og jeg med dem.