Det kan ikke forklares eller beskrives. Det er som å skildre atomer og kromosomer; vet folk egentlig hvordan de ser ut? Det kan være at noen gjør det, men det gjelder hvertfall ikke meg. Det nytter ikke å lese om det heller. Vi vet hvordan fiskene ser ut, men vi vet ikke hvordan vi og havet ser ut gjennom fiskenes øyne. Noen ting kan man verken ta på eller se for seg, det blir liksom bare aldri riktig. Jeg står stille, men jeg vil løpe i shorts og med blomsterkrans på hodet. Jeg håper hele tiden på å fly, men det som går opp, går ned igjen, og man bli redd, ikke sant, man venter bare på å treffe bakken. Men bakken er jo truffet for lenge siden, man har jo aldri lettet. Jeg ligger alene på det harde gulvet, som så mange ganger før, og lurer på om noen kommer snart. I morgen, kanskje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar