et nytt kapittel

i går var min aller siste time hos behandleren min, som jeg har gått hos i 2 år (første og eneste behandler frem til nå (min neste time, med ny hehandler, er ikke før i midten av mai. tror det blir fint med pause)), fordi hun skal ut i mammapermisjon. det var helt surrealistisk å sitte i den oransje stolen og se inn i de blå øynene hennes for siste gang. det slo meg hvor langt jeg har kommet, at dette bare er begynnelsen og ikke slutten. idet jeg gikk derfra følte jeg meg som den sterkeste i hele verden. jeg kunne gjort hva som helst, nesten. jeg er så takknemlig, og vet dere hva? gresset har blitt grønnere. fuglene har begynt å bygge reir. mamma og jeg snakker om at for 17 år og 7 dager siden (i går) ble jeg født inn i verden, jeg sa takk til mamma for at jeg ble født på våren, jeg er vårbarn, en løvetann. mamma sa at vi har våknet fra dvalen. mamma sa at våren er nytt liv. jeg sang høyt til bilradioen og mamma følte seg kul. universet står aldri stille. heldigvis.