søndag 24. februar 2013

24. feb. kl. 19:59

mamma glaner og spør så, ut av det blå, - er du lei deg? jeg skal ikke forklare hvorfor jeg blir irritert av spørsmålet, eller hvorfor jeg bare går. men jeg tenker. hva er det ikke å være lei seg for? hva er det som er fint med verden, hva er det som gjør at folk orker å leve? er det fordi vi er dyr, og har et naturlig instinkt om å overleve, og fordi det bare er jeg som er syk? og fordi det er plikten vår, som etterkommere, å ta imot "gaven"? jeg gjør det av respekt. respekt fordi mamma sikkert gikk gjennom helvete når hun skulle få meg ut og inn i verden. vi gjør det fordi vi har et ørlite håp om at det snart blir så mye bedre, et håp som ikke føles engang, men som vi følger av instinkt. og kanskje fordi det visstnok skal være så mange som bryr seg (jeg gjør det av kjærligheten til de ytterst få som elsker meg).

i morgen begynner skolen igjen. faen. 

2 kommentarer:

  1. Vel beskrevet! Jeg kjenner så enormt mye igjen her. En jævlig frustrerende følelse jeg for øyeblikket ikke engang orker å ta innover meg, for det er det samme som kommer opp hver gang og jeg har klart å finne en bortoverbakke midt blant alle oppoverbakkene, så jeg gjør det jeg kan for å få igjen pusten før det er på an igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Åh. Jeg håper vi blir kvitt sånne unødvendige følelser. Unødvendige er de, men det er nok en mening med det.

      Slett