torsdag 31. januar 2013

"I don't want any more of this try, try again stuff. I just want out. I’ve had it. I am so tired." (Elizabeth Wurtzel)

Jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer. Det er altfor tungt å gå rundt og bære på. Jeg fungerer ikke. Alle andre rundt meg kan gjøre hva som helst bare de har tro på det; jeg klarer ikke engang å smile til speilet. I stedet faller jeg om på badegulvet og griner. De aner ikke hvor forbanna ensomt det er å sitte blant nesten 30 andre mennesker fem dager i uken, og føle seg lite verdt. Og aldri komme noen vei! Alle drømmene mine er knuste, og jeg tråkka på glasskåret. "Snakk med noen", "si det til dem", det sier alle. Men det går ikke, for det er ingen ord å si. Det er blankt i hodet og mørkt rundt meg. Spør hvem som helst - jeg kan garantere at de sier at jeg er mer lik døden enn livet. Jeg orker ikke mer! Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom denne kvelden engang... Kanskje jeg ikke burde det... For hva er vitsen? - Nei, var det jeg trodde.

8 kommentarer:

  1. Fineste deg - jeg sitter i skrivende stund og tørker tårene etter nok et sammenbrudd fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal holde ut dette livet lenger, MEN nå kjenner jeg kun på at jeg vil fly bort til deg og gi deg tidenes varmeste og godeste klem. Vet du hva? Du får ikke lov å gi opp, vakreste du. Du får ikke. Jeg VET hvor tøft, uutholdelig og grusomt smertefullt det er å ha en depresjon - det er et helvete på jord. Men vi må holde håpet om at vi kommer oss gjennom dette. Selv om jeg nettopp følte at det ikke var mening med at jeg levde lenger, så kjenner jeg nå på en så enorm mening over at DU må leve - og det får meg til å tenke litt.. Depresjonen gjør oss så blinde. Den stenger ute alt fint som egentlig lgiger der rett forann oss - og hindrer oss i å se hvor mange personer som faktisk bryr seg. Enten de er i nærheten - eller langt borte, som det at jeg (hvor enn rart og sært det enn må høres ut) bryr meg om DEG.

    Hvis du ikke allerede får profesjonell hjelp, kontakt en lege - og skaff deg det. Jeg mener det. Det gjør ikke ting magisk bedre eller tar bort depresjonen på noen som helst måte, MEN jeg opplever at det hjelper å ha noen som holder litt "fast" til livet for meg. Noen som ikke blir redde, til tross for at jeg forteller om dødstanker etc, men samtidig er veldig fast bestemt på at jeg ikke får forlate verden. Det å sette ord på ting er uendelig vanskelig - og tar tid å lære seg, men kan også være en befrielse når man først "mestrer" kunsten.

    Jeg holder fast med deg gjennom kvelden, og står med deg i morgendagen. Hold fast, vakre du - du er så uendelig mye mer verdt enn du har noen som helst anelse om, og en vakker dag - en vakker dag SKAL livet skinne igjen. For oss begge.

    <3 <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Herligste kommentaren. Vet ikke hva jeg skal si engang. Bare tusen, tusen takk. Det betyr så mye!

      Ønsker deg alle gode ting.

      Takk.

      <3<3

      Slett
  2. Alt eg ville seie til deg er allereie sagt av ho over meg, så eg kan berre signere det, og ønske dykk begge alt i verda av håp og det som er godt. For det fins! Tru meg på at det fins ein veg ut av der de er no, og at den vil syne seg. Eg lovar! Det depresjonen fortel dykk om dykk sjølve og verda, er ikkje sant. Men ein dag vil den sleppe taket.

    <3 <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen hjertelig takk, June!

      <3<3

      Slett
    2. Takk sjølv! Har tenkt på deg mykje i dag. Så vit at du er i nokons tankar, antakeleg langt fleire enn du trur...!
      Du er altfor bra til å ha det sånn.

      Slett
  3. Hvis du noen gang finner ord eller stavelser som kan beskrive det du føler på innsiden, så - ta kontakt! I mellomtiden sender jeg deg all håp og kjærlighet som er mulig å transportere gjennom tanker!

    SvarSlett