Jeg hører på pianospill og ser ut vinduet. Alle gatelysene beveger på seg og de sier til meg at jeg er helt alene. De slutter ikke og jeg bare fortsetter å se på dem.
Det at det finnes 7 milliarder mennesker der ute er for meg helt uforestillbart. Det er så mye å si, så mye å skrive. Sorgen er at ingenting vil frem, og at ingen kan høre eller se. Ingen vet. Og jeg er ingen.
Av alle tragediene er livet den vondeste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar