17. jan. kl. 13:40

Jeg er verken barn eller voksen. Jeg er liksom ingenting.

Men jeg har en fremtid - en fremtid skapt gjennom millioner av år, av forferdre, evulusjon og mine kjære foreldre.

Denne fremtiden akter jeg å gå i møte med kjærlighet, håp og glede, på tross av alt mørket jeg har lagt bak meg, som fortsetter å følge etter meg hver dag.

Jeg blir eldre - takk og pris - men jeg vil alltid være den lille jenta som løp over skolegården mens hun holdt hendene foran øynene for å ikke føle seg så dum. Jeg vil alltid være jenta som skulle rømme. Jeg er jenta som hatet skolen, elsket kaniner og som gikk på oppdagelsesferd i fraflyttede bygg. Hun med dusk i lua, neglebitt i tærne og fulle jakkelommer. Hun som løy, hun som var ærlig og hun som gikk mot strømmen. Jeg er hun som alltid var bekymret, hun som aldri brydde seg om noenting og hun med musefletter. Jeg er hun som var først ute, og hun som var sent ute. Jeg er hun som skrev i stor skrift og hun som nektet å skrive fint. Jeg er hun som spionerte og tyvlyttet og hun som ikke ville snakke. Jeg er hun som fort ville havnet på kjøret, men som klarte seg.

Inn i evigheten og tilbake. Blir du med meg?