mandag 8. juli 2013

"I hope no one who reads this book has been quite as miserable as Susan and Lucy were that night; but if you have been - if you've been up all night and cried till you have no more tears left in you - you will know that there comes in the end a sort of quietness. You feel as if nothing is ever going to happen again." (C. S. Lewis)


Noe av det første: Man hører en lyd, kanskje av høyhælte sko eller hosting. Man ser til siden eller snur seg, og møter noens blikk; enten er det varmt, eller kaldt. Man snur seg bort så ingen skal stjele smilet, eller man lar være, i protest mot at deres kulde skal forsvinne så fort de får øye på noen andre - da skal du sørge for at det fremdeles er kjølig her. Og når isen tiner og man svømmer hjelpeløst, dør man i det minste sammen. Men man gjør ikke det. Man smelter sammen, som is og sjokolade, og sola gjør godt. Man går forbi enger sammen, man skråler, man løper. Man er mye og lite, og stort og smått, sammen.

Noe av det siste: Man stiger ut av omfavnelsen, for man føler den ikke lenger. Man står fortsatt rett ovenfor og rett ved hverandre, men begge dro langt avsted for lenge siden, og ingen kommer til å snu. Man ser bort, fra det enten varme, eller kalde, mens det eneste man kan kjenne er at hjertet ikke bare blør, men brenner opp. Man går. Man knytter hendene og borer fingrene inn i håndflaten, eller man biter seg i leppa, eller man kaster ting i veggen og sparker hardt i bakken. Man går bare. Videre. Alene.

2 kommentarer:

  1. Dette var vondt, og vakkert. Du er så himla flink med ord!

    SvarSlett
    Svar
    1. Åååh, tusen takk! Men kjære deg, det er det jo du som er :)

      Slett