torsdag 11. juli 2013

find the strength to say goodbye / everything that we believed in was a lie

Bak brystbeina, der lungene og hjertet møtes, er det et stort, kraftfullt hav som aldri står stille. Det renner over, skvulper og blåser; blåser saltvann ut av øyet - det drypper som yr og passerer som små bekker. Man kan prøve å endre dette, tette igjen hulrommet i brystet med alt man kan forestille seg, eller mer eller mindre få havet til å tørke. Men det tar tid, og det kommer stadig mer regn, hvilket betyr at det er et dødfødt prosjekt. Den som sa at ingenting er umulig var komplett idiot, for man kan ikke avbryte et avfyrt skudd, og man kan ikke få noen til å smile hvis det bare er skjelettet som er igjen. Vi er absolutt ingenting til slutt.
Er det ikke forbausende at det går an å miste seg selv? Være i sin egen kropp og likevel lete etter seg selv hver bidige dag? Dét må være den eneste "evigheten" som finnes.

4 kommentarer:

  1. Å miste seg selv er noe av det rareste og verste som kan skje med oss, synes jeg. Det føles kanskje ikke slik nå, men jeg kan love at du finner deg selv igjen en dag. God sommer!

    SvarSlett
  2. Herligheit som du skriv, jenta mi. (Og strevar. Men eg lovar deg, ein kan leve med ein sjø inni seg, den blir etterkvart ein stille innsjø der ein har alle sine skattar) <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, vakre. Jeg kan heldigvis å svømme! <3

      Slett