det hjelper ikke å plastre blåmerker

I dag vil jeg så veldig gjerne skrive noe fint til dere, noe om dykking og flyving, men jeg klarer det ikke

for jeg er så tom og alt annet er så mye; så stort.

Og jeg er immun mot inntrykk, det er umulig å puste dem inn i lungene

selv om lungene hiver etter frisk luft og bedre dager.

Jeg vil bare klappe en hest og prøve å komme meg opp på den, men jeg er for svak;

jeg vil bare jobbe, men jeg er for opptatt eller for trøtt eller for sliten.

Jeg vil løpe, men jeg orker ikke, 

og jeg vil bade, men det er for kaldt (og jeg har ... besøk ... ja, du skjønner, flott, takk).

Jeg vil gå i en åker av solsikker, men det finnes ikke slikt her

inne

bak glasskuppelen rundt sjelen min. 

Jeg vil ta på stjernene, men jeg vet hvorfor jeg ikke kan, hvorfor det er umulig;

verden ville gjort alt for å få tak i andres stjerner, og derfor er det bedre

å ikke ha

og å ikke være

en stjerne.

Og det er derfor vi 

forsøker (uansett hvor vi er,)

å få tak i hjerter 

i stedet.