I dag lå jeg og hvilte i hagen i over en time. Rett ut. Jeg kunne nesten ha lurt kråkene. Ingen hjemme merket at jeg var ute, ingen hørte etter når jeg prøvde å fortelle dem om det. Men med ansiktet i gresset pustet jeg inn dufter og
varme jeg ikke visste fantes. Verden så annerledes ut der nedenfra. Og det
var da jeg virkelig innså hvor "splittet" jeg er. Hvor lite jeg egentlig
hører hjemme noe sted. Og er det noe rart? Vi er da vandrende individer
som liksom har slått seg til ro med elendighet og situasjoner som vi
ikke liker. Vi bruker klær vi føler oss trygge i, istedenfor de klærne
vi synes er fine og ønsker å ha på oss. Vi teier, selv om vi eksploderer på innsiden, i frykt for... i frykt for hva? Vi streber etter at det daler talent fra himmelen og ned på oss; at andre ønsker å berøre leppene våres med sine; at kroppen har den rette fasongen og ansiktet den rette formen. Det er faen ikke rart at "fuck" er det mest allsidige engelske ordet. Det er jo det alt sirkler rundt. Starten på liv (personlig er dette langt fra min stil, men la gå), livet som kødder med deg og slutten på alt. Som jeg skrev til tysklæreren min for noen dager siden, "... ich ferstehe nicht die Point, eigentlich".
Du er genial.
SvarSlettTakk, June!
Slett